SHALOM

I starten hadde vi en plan på å skrive om alle plassene vi har jobbet på her på Madagaskar. Til nå har vi fullført 1… Men her er i hvert fall et til!

Shalom er senteret vi har bodd på mesteparten av oppholdet vårt her på Madagaskar. Shalom er en del av den gassisk luterske kirka (FLM), men får en del støtte av NMS, ELCA(Evangelical Lutheran Church in America) og Danmission. Shalom er hebraisk for «fred» og symbolisere Shaloms visjon; å arbeide for et godt og fredelig forhold mellom kristne og muslimer, samtidig som en vitner om Jesus som veien til fred med Gud.

Shalom har flere ulike prosjekter og vi har skrevet litt om dem som vi fått være med på og sett litt nærmere hvordan fungere. Et av dem som vi nylig har vært med på er et treplantingsprosjekt. Svibruk er fortsatt en svært vanlig jordbruksform på Madagaskar og har ført til jorderosjon er et svært vanlig fenomen. Med å plante tre og gi ut informasjon om bærekraftig dyrkningsmetoder ønsker en å hjelpe beskytte jorda og rismarkene mot jorderosjon. En annen del av prosjektet er at ansvaret for oppfølgingen av trærne skal bli utført av minst en kristen og en muslim. Med det ønsker Shalom å vise at kristne og muslimer kan arbeide sammen og at alle kan dra nytte av å samarbeide. I januar var vi med en del av arbeiderene på Shalom for å plante tre og nylig har vi kommet hjem fra en tur til landsbygda for å se hvordan det går.

Madagaskar har en populasjon nesten fem ganger større en Norge. Men noe som er litt spesielt I dette landet er at majoriteten av disse (rundt 15-16 millioner) bor på landet eller små landsbyer. Med et land spredt så mye kan det være vanskelig å tilby et godt tilbud av utdanning, helsetjenester og andre svært viktige tjenester. Shalom har mange prosjekt på landbyene for å gjøre dette tilbudet bedre. De har bygget og er ansvarlige for 15 skoler I forskjellige landsbyer, 6 helseklinkker og de har også bygget flere kirker rundtom I landet. Dette er også et misjonsprosjekt ettersom personene tilknyttet prosjektene prøver å være gode eksempler på kristne og forkynner evangeliet med for eksempel en skolesamling på starten av dagen der det fortelles bibelhistorier. Vi har hørt flere historier der mange er blitt kristne etter at Shalom involverte seg I landbyen deres.

Et annet prosjekt er Dialogsenteret. Dialogsenteret ble startet i 2012 og har som mål å lære kristne mer om muslimer for å minske frykten og hvordan en skal forkynne Guds ord til muslimer. Særlig å vise muslimer den kristne tro gjennom å bli venner med dem og leve som et godt eksempel blir det lagt stor vekt på. I tillegg til dett har vi har en gang i uka hatt engelskundervisning for de som ønsker det. Engelskkunnskap er generelt dårlig på Madagaskar, men vi har merket at mange ønsker å lære seg det. Studentene er fra hele Madagaskar og er kirkeledere eller har på en eller annet måte noe ansvar i sitt distrikt. Når kurset er ferdig her Mahajanga, etter omtrent 3 måneder, reise de tilbake til sin kirke for å undervise og dele det det har lært her.

Vi er veldig takknemlige for å ha fått muligheten til å se nærmere på bistand og utviklingsarbeid på nært hold. Gjennom å bo, reise og jobbe sammen med SHALOM har vi fått sett nærmer hvordan det virkelig fungere og viktigheten av arbeidet!

SEMAMA

SEMAMA er døveskolen vi jobber på. Selv om vi, og det fleste andre, gjentakende har kalt den for er den mer enn det. For å presiere det litt bedre så er det faktisk en skole for døve, blinde og hørende. Skolen gir ett tilbud tilsvarende grunnskolen og her er det elever fra 5-6 år til rundt 20. Skolen ble startet opp for omttrent 5 år siden og er drevet av den gassisklutherske kirka (FLM) med støttet av norske myndigheter(NORAD) og gjennom NMS.

Her er vi hver tirsdag og torsdag og hjelper til I forskjellige oppgaver. Vi jobber vi blant annet som lærere, hovedsaklig mattelærere, og har også undervist litt Engelsk og hatt en del gym med de.

Som døv eller blind har man en mindre sans enn de fleste andre og dette er selvfølgelig en stor utfordring. Spesielt dersom man bor I et land som Madagaskar, der livet er for mange vanskelig selv om de kan både høre og se. Denne skolen hjelper disse spesielt vanskeligstilte barna til å utvikle kunnskap og erfaringer til å klare seg videre I livet. De lærer de samme fagene som de andre grunnskolene og har I tillegg fokus på praktiske oppgaver, som for eksempel å sy og strikke og annet håndverk. Etter de er ferdig på grunnskolen her har de mulighet til å gå på videregående I hovedstaden eller yrkesfag I Antsirabe.

Et av de store problemene på Madagaskar når det gjelder funksjonshemmede barn er at foreldrene deres ofte “satser” mer på barna uten funksjonshemming. Dette gjør at mange ikke vil bruke penger på å sende sine funksjonshemmede barn til skolen eller venter med å sende dem der til de er blitt litt eldre. Vi ser at det er tydelige forskjeller på barna, for eksempel 13-åringer som er på samme mattenivå som 8-åringer.

Vi tror arbeidet skolen gjør er veldig viktig, siden den gir muligheter til barn som ellers ikke kunne fått noen utdanning og setter veldig stor pris på å være med og se hvordan de lærer og kommuniserer. Her bruker det faktisk det norske tegnespråket, noe vi har lært litt av selv, men det desverre litt begrenset. Det er ikke sjelden man må gjøre hånden om til et 0-tall og ta den opp til hodet og deretter peke på oss selv… Heldigvis er ungene flinke til å skjønne oss og det lærer gjerne vekk litt tegnspråk.

Skolen

Inngangen til skolen

Skoleområdet

Tratry ny taona vaovao

Nytt år(som overskriften betyr), ny måned og nytt blogginlegg! Her kommer et utvalg av diverse opplevelser fra de tre første månedene på Madgaskar. Mye mer kunne(og burde nok) vært skrevet, men her er noe.

Hushjelp
Dette fantastiske mennesket er hushjelpen vår Nosy:Etter noen dager på praksisplassen hadde vi vært gjennom alle rettene vi viste vi kunne lage med ris og kjøtt. Grøten
smakte heller ikke like godt etter litt for mange dager på på rad (FUNFACT: en del gassere kaller grøt for vazahn’bary som direkte oversatt betyr hviting-ris) Derfor gikk for at hushjelp kunne være en bra ting for helsa. Nosy jobber hos oss noen ganger i uka for den solide lønna 10 000 ariary dagen. Hun tar seg av innkjøp av mat, matlaging 4 dager i uka og brødbaking. Hun har også til og med prøvd seg på kanelboller som, etter noen måneder vekke fra norske mat, sakte H I M E L S K. Kommunikasjon med Nosy foregår kun på gassisk og er en viktig kilde til vår læring. Hun snakker i vei og prøver å forklare alt mulig. Iblant later vi som vi skjønner, men litt etterhvert har vi faktisk begynt å skjønne endel. En dag da hun prøvde å lære oss noe kom hun med utsagnet: (fritt oversatt til norsk av meg) “Kjetil, du snakker veldig mye men skjønner ikke så mye, mens Paul snakker lite men skjønner mye.” Ingen av oss er direkte uenig i den påstanden.

Baobaotre 

På Mahajangas turiatmarked fant vi vårt eget kjære baobaotre. Det har blitt døpt Bjarne the baobao og pryder den ellers sparsommelig innredet hus/leilighet/stua vår. Desverre var ikke vi så godt skikket til å passe på han. I senere tid fant vi ut at baobaotre må stå ute i sollys og ikke trengte så mye vann. I det øyeblikket befant treet seg under bordet druknet i vann.

Etter dette fikk vi satt treet ut i hagen. Men når vi noen dager senere hadde ankommet Antananarivo for julefeiring (10 timer koselig biltur unna) kom vi på at vi glemte treet ute. Status nå er at treet tok mindre skade av julefeiring aleine ute enn ei uke hos oss, men kunne nok på mange måter vært bedre.

 

Hønseslakting

En dag før jul stod slakting av høns for tur. Nosy mener at det er billiger for oss å kjøpe en hel høne og slakte den selv enn å kjøpe kjøttet på markedet. Hun tok seg av alt det praktiske. Derimot er kulturen her i Mahajanga slik at kvinner skal gi liv og ikke kan t a liv. Det betydde altså at vi måtte drepe høna for henne. Siden Kjetil er eldst og familien overhode så ble det hans tur først. Desverre for høna og litt for samvittigheten vår ble det ikke en kjapp død. På grunn av manglene erfaring tenkte Kjetil at det ville gå kjapt å drepe høna. Men selv utstyrt med vår beste kjøkkenkniv tok det litt lengre tid enn forventet. Høna døde
i det minste og smakte meget godt.

Everyday Madagascar

På ferien vår leide vi firhjulinger som transportmiddel.

Her går hovedveien

Den ene dagen vi var på vei tilbake til huset vårt fikk vi for alvor kjenne på regntiden. Regnet hadde fullstendig oversvømt veien og det så temmelig håpløst ut å komme forbi. Etter å ha stått og lurt en stund på hva vi kunne gjøre bestemte en gjeng med lokale at nå kunne firhjulingene komme seg over. Vi var noe skeptiske, men etter litt tenking bestemte oss for å stole fullstendig på de. En smule nervøs, omgitt av 10-12 gasserne til å holde firhjulingen på rett kurs satt vi i gang. Heldigvis gikk alt greit og det eneste tapet var et par sko.

 

Julestemning

Før jul tenkte vi å skape litt julestemning med å bake pepperkaker. Å få tak i alle ingrediensene var en smule mer krevende en i Norge. Ikke bare er våre kunnskap med gassisk navn på ingredienser små, men alle supermarkedene bruker fransk og der er kunnskapen ikkeeksisterende. Men etter mye om og men og litt for mange turer på butikken fant vi alt (bortsett fra nellik- Men når en ikke veit hvordan noe ser ut, lukter, virkning eller navn på fransk er det sikkert ikke sentralt) Pepperkakene blei i våre øyne vellykket. Dessverre glemte vi å sette de i vår maurfrisone… Men Paul har googlet seg til at maur ikke er farlig å spise og siden internett alltid har rett spiste vi de med god samvittighet.

 

 

Juleverksted

Før jul var det full trøkk med juleverksted og vi bistod gladelig. Etter mangeårig erfaringer fra barneskolen følte vi at dette skulle vi ha kontroll på. Det første juleverkstedet gikk litt så som så. Vi hadde ikke fått med oss alt av forklaringen til læreren og det skapte noen ringvirkninger til hva det elevene vi «hjalp» klarte å prestere. Derimot kom vi sterkere tilbake! Vi brukte det vi hadde av fantasi og erfaring så godt vi kunne. Iløpet av desember hadde vi klart å ha juleverksted for det alle fleste klassene. Også på rehabiliteringssenteret for gutter hadde vi en juleavslutning. Vi hadde med bonbon (godteri som på ingen som helst måte uttales m
ed norsk tonefall. Noe Kjetil fikk erfare godt) og god stemning.

Litt dårlig kvalitet, men god stemning gjør opp for det

 

Fotballkamp

Vi har også begynt å føle oss godt til rette I byen. En plass vi ofte henger er på “La Bord”, strandpromenaden. Her er det billig brochets (kjøtt på pinne) og billig is, og I tillegg veldig flott!

En dag satt vi her og pratet med en som jobber på Shalom, på gassisk naturligvis, om en
stor fotballkamp I byen som vi skulle på. Da vi spurte hvor mye inngangsbiletten kostet fikk vi svaret 20 000 Ariary (rundt 60 kr). Dette ville kanskje ikke vært så spesielt for en vanlig turist, men ettersom vi har fått innsikt I hvor fattige folk faktisk er I dette landet, stusset vi litt over denne høye prisen. Han vi snakket med fortalte da at han regnet med at vi ville sitte på de beste plassene under taket som som skygger for den stekende sola. Selv skulle han sitte på den dårligste, men billigste plassen som kostet 3000 Ariary (rundt 9 kr). Da sa jeg at det er jo mye bedre at vi sitter alle sammen på samme plass og at vi ikke trengte å sitte på de beste plassene. Da så jeg at han ble veldig overrasket og veldig glad over at vi ville gjøre dette, og sa med et smil til oss “namako ianareo!” som betyr “Dere er mine venner!”. Det var veldig godt å høre at vi ble sett på som venner og at noe så lite kunne blitt satt så mye pris på av andre.

Jul

21. Desember reiste vi til hovedstaden, Antananarivo, for å feire jul blant annet sammen med de andre Hald-studentene I Madagaskar. Vi var invitert til å feire sammen med familien til NMS-representant I Madagaskar, Lise Tørnby. I tillegg hadde en veldig sprek nordmann på 90 år tatt turen ned for å feire jul med oss. Vi hadde en koslig julefering med mye god mat og mye godt selskap. Det ble altså en god jul til tross for fraværet av pinnekjøtt og snø.

Team Madagascar

Juletreet vårt

 

 

Nosy Be

27. Desember fortsatte juleferien og vi satte kursen mot Nosy Be, som betyr “Stor Øy” på norsk, sammen med de andre Hald-studentene på Madagaskar og Ruth og Sigrid, to Hald-studenter som hadde tatt turen fra Sør-Afrika. Her hadde vi det veldig fint og fikk både slappet av og hadde mange actionfylte opplevelser, og en flott nyttårsfeiring.

Utsikten fra huset

Infield

Vi kom tilbake til Mahajanga 4. Januar, alle sammen, for å ha Infield sammen med Åshild og Britt som er ansatt på Hald. Her fikk vi interessant undervisning og diverse oppgaver for å reflektere over de opplevelsene vi har hatt så langt og hvordan det vil bli fremover. Åshild og Britt hadde også med seg en del godteri fra Norge som ble satt stor pris på mens vi spilte kort I kveldinga. Vi hadde også en flott båttur I en “Pirouge”, en
liten seilbåt/kano som vanligvis blir brukt til fisking. Mens vi var ute kom det plutselig sterk motvind og en meget solid regnskur. Da kjente vi en følelse som har vært temmelig fraværende de siste månedene, nemlig kulde. Heldigvis var veien kort til vannet som for tiden har en helt OK temperatur på rundt 29 grader.

Nå har de andre deltakerne på den meget vellykkede ferien/infield reist tilbake mot sine praksisplasser og neste uke starter vi opp igjen med vårt arbeid I Mahajanga, noe vi ser fram til!

 

 

• Paul og Kjetil

Mahajanga

Desember måned er kommet og vi har nå vært på Madagaskar i to måneder! Vi tar selvkritikk på litt svak bloggskriving her i det siste. Det har strengt tatt ikke manglet på tid, men livet går litt “moramora” (Tippet du at det betyr sakte kan jeg meddele at du har 90% rett. Vil du ha full pott må du også vite at det betyr «stille», «billig» og kanskje noe mer også) her og så da har det blitt slik. Det siste dagen har vi fått med oss at julestemninga har kommet til Norge for fult. I Mahajanga viser gradestokken som oftest 30+ fortsatt og etter en diskusjon i teamet om noen av oss husket fullstendig følelsen av å fryse kan vi meddele at vi ikke har tankene helt der enda. Derimot har vi fått sett til på Olsenbanden jr. og Vazelina bilopphøggeri for å kompensere litt.

Vi har altså ankommet Mahajanga og nå bodd her i omtrent 1 måneder. Vi begynner å skjønne hvilke busser som går hvor og hva man sier når du skal av (blir plutselig mer viktig å kunne når bussen har full fart forbi hjemmet vårt). Mahajanga er en Madagaskars 4. største by med en plass rundt 150 000- 200 000 innbyggere litt etter hvilke kilder du velger å stole på og hvor stort område du regner med.

 

Siden sist innlegg har litt av vert skjedd. For det første måtte dessverre et medlem av teamet reise hjem. Carl-Jørgen var dessverre plaget så mye med sykdom at han måtte reise hjem. Vi takker deg for fine stunder og, siden vi brukte så lang tid på å skrive dette innlegget, vet vi at det heldigvis går bedre med deg nå.

Et siste (stort) bilde fra Carl

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi kan meddele at rommet for øyeblikket er tatt over ei gasser som er glad i synge. Hun er ikke helt deg, men det er nok det best vi får. Det to gjenværende på teamet, Paul og Kjetil, holder heldigvis stand og kan meddele at formen er fin. Muligens litt solbrent med jevne mellomrom ellers lite å klage på.

I Mahajanga bor vi på et senter kalt SHALOM og i løpet av ei uke er vi innom ganske mange forskjellige jobber. Vi jobber to dager på en døveskole, to dager på et rehabiliteringssenter for unge gutter, vi er engelsklærere, er medledere på KRIK og deltaker på bibelgruppe og engelskklubb.  Heilt direkte hva vi gjør der har vi en plan om å vie et innlegg til hvert prosjekt.

Til gjengjeld for lite tekst i det siste legger vi med en god del bilder av hva vi har gjort.

 

This slideshow requires JavaScript.

Neste stopp: Mahajanga

I dag er det fredag 30. Oktober, noe som betyr at vi har vært på Madagaskar i akkurat en måned og vi synes derfor det var passende å skrive ett nytt innlegg på bloggen.

Nå er vi altså ferdig med det vi har holdt på med her de siste ukene i Antsirabe, nemlig gassisk språkkurs. Språkkurset har vært litt tungt, men samtidig føler vi at vi har fått med oss masse nyttig kunnskap og lagt et godt grunnlag for videre utvikling i språket.

Undervisning med en av våre gassisk-lærere, Mr. Henry.

I helgene har vi hatt fri og dermed fått tid til å besøke noen av de flotte severdighetene som finnes her i nærområdet. På søndag hadde vi en tøff, men flott sykkeltur til “Lac Tritriva”, som altså er en vulkansk innsjø/vann.

Lac Tritriva

Sist helg var vi også sammen med en hel guttegjeng og dro til et badebasseng i byen. Disse guttene kom egentlig fra gata og Pål, som har jobbet som frivillig på et sykehus i Antsirabe, inviterte oss til å være med å gi dem en litt annerledes dag. Det ble en veldig bra opplevelse både for oss og for guttene!

I morgen er det avreise videre mot byen Mahajanga som altså er der Shalom-senteret holder til. Vi må imidlertid stoppe en natt i hovedstaden før vi reiser videre ettersom det tar hele 12 timer å kjøre fra hovedstaden til Mahajanga.

Allerede dagen etter vi ankommer Mahajanga skal vi ut på båttur og besøke noen av de små landsbyene på noen av de mange øyene på Madagaskars vestkyst, dette er selvfølgelig noe vi er meget spent på og ser veldig fram til!

– Paul

Noen bilder fra turene (Mer her):

(Stjålet fra Live sin blogg)

Dag 12 på Madagaskar

Vi har nå vært i Madagaskar i 12 dager nå, og vissheten av at dette ikke bare er en ferie, men et 6,5 måneders langt opphold har begynt å synke inn. Oppholdet fram til nå har handlet mye om å vende seg til gassisk livstil, språk, temperatur, mat og ikke minst bakterier.

Den første uka ble tilbrakt i utkanten av hovedstaden Antananarivo. Her fikk vi et lite introduksjonskurs i gassisk kultur, besøkte NMS sin hovedbase og hadde et kirkebesøk utenom det vanlige.  Vi møtte blant andre kontaktpersonen vår, litt diverse personer i NMS som har med sikkerheten vår å gjøre og generalsekretæren i FLM(den gassisk-lutherske kirke).

Den gassisk-lutherske kirka har gjennom norsk misjonering blitt påvirka mye av Norge. I løpet av gudstjenesten kunne vi høre mange kjente norske melodier, men derimot med en tekst som var veldig langt unna noe kjent. En annen forskjell var at gudstjenesten varte i rolige fire og en halv time. Benkene derimot var i god gammel kirkestil, noe man kjenner når klokka bikker den fjerde timen.  På programmet i kirka var det, i tillegg til tale, sang og nattverd, valg av kirkestyre og auksjon. Presten kunne tilby både egg, salat og høner. Inntekten fra auksjonen gikk til drift av kirka og ulike prosjekter kirka driver i nærmiljøet.

For nøyaktig en uke siden satte vi kursen nordover for Antsirabe.  Den relativt lille byen, i gassisk målestokk, har lenge vært bosted for mange norske misjonærer og har derfor blitt påvirket mye av dem. Mye av byplanleggingen er til og med utført av norske misjonær og byen er i dag vennskapsby med Stavanger. Da er det kanskje ikke så rart at en av gatene er oppkalt etter Stavanger.

I Antsirabe bor vi på en senter kalt Lovasoa. Det er en tidligere misjonsbase som nå brukes som «Tverrkulturelt kompetansesenter». Senteret arbeider med utveksling mellom norske og gassiske universiteter, praksisplasser o.l. og arrangerer kurs i språk og kultur. I tre og en halv uke skal vi være her og ha intensivt språkkurs. Vi har 3-4 timer undervisning hver dag som forhåpentligvis skal ende opp med at vi kan til en viss grad kommunisere på gassisk. I tillegg til pugging har vi hatt et par turer til markedet for å prøve språket ut i praksis. Det har vært med litt vekslende hell, men etter en del om og men har vi som regel fått det vi ønsket oss til en pris vi tror er grei.

Under har vi lagt til noen bilder av hva vi har gjort de siste to ukene.

Isoraka. Norske generalkonsulatet hos NMS i Antananarivo.

Antananarivo

Antananarivo

Antananarivo

Avslapping etter språkkurs

• Paul, Carl og Kjetil

Første dag i Madagaskar

I dag stod vi opp klokken 12, seks timer senere enn det som er det normale i Madagaskar. Vi lagte vårt første måltid i Madagaskar, en frokost som bestod av brød med banan som pålegg. Vi gjorde også et forsøk på å få gass-stekeovnen til å fungere slik at vi kunne lage omelett, men denne virket altså ikke. Etter frokosten viste Milkay (Usikker på stavemåte), sønnen til en av damene som bor her, oss rundt i Sabnam-området.

Her fikk vi altså en helt annen opplevelse enn det vi fikk på flyplassen sent natten før. Selv om det ble mye oppmerksomhet var den ganske annerledes. Istedet for triste og til dels sure mennesker som spurte om penger så vi idag mange glade mennesker som smilte og hilste vennlig til oss. Samtidig så vi også veldig tydelig at det var ikke som gata vi gikk gjennom i Mandal for noen uker siden, det var en helt annen verden.

Senere på dagen, gikk vi på besøk til Helisoa, den ene kontaktpersonen vår, og spiste lunsj/middag. Her fikk vi altså servert ris, koteletter og noe gassiske grønsaker. Alt dette smakte veldig godt og jeg tror vi alle fikk troen på at maten på Madagaskar kom til å “funke”. Her snakket vi også om en del praktiske ting blant annet hva vi skal gjøre de kommende ukene. Vi fikk vite at allerede på tirsdag reiser vi sørover til en by som heter Antsirabe der vi skal ha gassisk språkkurs, noe vi ser veldig fram til.

Etter vi hadde vært på besøk hos Helisoa, fikk vi med oss et mobilt modem og tok med oss Milkay ut for å kjøpe “credit” slik at vi kunne bruke modemet til å koble oss til internett. Jeg synes det er ganske imponerende at de på Madagaskar har 4G-dekning og dette viser hvor fort teknologien går framover selv om dette landet er et av de fattigste i verden. Det var ikke akkurat lenge siden denne teknologien ble introdusert i Norge.

Da vi stod å ventet på å kjøpe “credit” til modemet ble det fort mørkt, i rundt 6-tiden. Selv om vi hadde fått beskjed på Hald om at vi ikke burde gå ute om kvelden følte vi oss relativt trygge når vi gikk tilbake til der vi bodde, kanskje mest på grunn av at vi hadde en lokalkjent person med oss.

Når vi kom hjem fyrte vi opp usb-modemet, og prøvde å finne en måte vi kunne dele dette via et trådløst nettverk, men vi måtte desverre gi opp etter denne meldingen:

Istedet lot vi USB-modemet gå på rundgang slik at alle til slutt fikk kontaktet familie og venner for å fortelle om hvordan vi har det, og jeg må si vi har det veldig fint! Vi hadde også fått gass-stekepanne på plass og kunne endelig lage oss litt deilig omelett, noe som sammen med en felles kveldsbønn gjorde en veldig fin slutt på dagen.

Her er noen bilder fra dagen:

Huset vi bor i.

Området rundt.

-Paul

12 timer til avreise!

Planlegging, god tid, forberedelser, tilstrekkelig søvn er alle positive faktorer når en skal reise langt. Når jeg sitter her klokka to om natta, 12 timer før jeg reiser vekk for 6,5 måneder og et lite spørsmålstegn bak «ferdig pakket» tenker jeg, hvor ble det av all tiden? Og til dere lesere som ikke er meg (som jeg håper det blir noen av) skal jeg fortelle litt dette, hva jeg tror jeg skal gjøre og litt forventninger.

Hald

Det siste seks ukene har jeg og omtrent 70 andre elver tilbrakt på Hald Internasjonale Senter. Vi er rundt 40 norske elever som i løpet av svært kort tid skal reise ut, og 30 internasjonale som kommer fra landene vi skal reise til. Foruten mye sosialt har vi kort fortalt hatt ulike kurs om blant annet å bo i en annen kultur, utvikling, bistand, misjon og lignende. Legger til et bilde av kullet.

For å presentere Hald på en litt formell måte kan jeg si at det er en fagskole der vi tar en ettårig utdannelse i «Tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid». Vi er delt inn i tre klasser; Act Now(Strømmestiftelsen), Connect(NMS) og Focus(Laget). Jeg går på Connect og vil derfor være utplassert i et av bistandsprosjektene til Det Norske Misjonsselskap. Nærmere bestemt SHALOM-senteret i Mahajunga

Foreløpig har vi blitt fortalt at dette er planen vår:

På den andre siden har vi også blitt fortalt mer enn gang at «This is Afrika». Med andre ord, du vet ikke hva som kommer til å skje.

Forventninger

Som jeg lovet i innledningen så skulle jeg skrive litt om forventingene mine. Jeg har tusenenvis av forventninger og tanker om hva som kan skje og hva jeg håper på oppleve. På den annen side tenker jeg som gasserne (Jepp, det man kaller en fra Madagaskar for dere som lurte) så bra har fått skrevet i stein: «En ser ikke regnet som kommer senere på dagen»

Kjetil